hits

Den udugelige mannen- Og alle hans smerter

Det kan virke som at kvinner har monopol på det å være i nød. Jeg blir fortalt at før i tiden ble kun kvinner spurt når man forsket på partnervold. Altså var det kun kvinners fortellinger som dannet grunnlaget for samfunnets forståelse av vold. Med andre ord, vold mot menn eksisterte ikke i statistikken. Hvis du var mann som ble banket av kona, kjipt for deg. Slikt skulle ikke snakkes om. Muligens fordi de gamle ærbare kvinneidealene sto i strid med realitetene som fant sted i hjemmene rundt om i landet. Moderne voldsforskning bekrefter langt på vei dette.

En artikkel fra forsking.no fra 2012 konkluderer med følgende: "Studier om voldsutsatte menn er relativt nytt i Norge" Det vises til utsagn fra forskere fra NKVTS (norsk kunnskapssenter for vold og traumatisk stress) og en professor i kulturvitenskap. Begge kvinner. De understreker at det meste av arbeidet fortsatt gjenstår, med tanke på samfunnets kunnskap om vold mot menn. For 5 år siden gjensto altså det meste av arbeidet.

https://forskning.no/kjonn-og-samfunn-kriminalitet-samliv/2011/12/slatt-av-kona

 

Krisesenterloven kom først i 2010, da ble også menn sikret tilgang til krisesenter. Hvor gikk menn som fikk bank av kona si før denne loven kom?

 

Det virker som om gamle kjønnsforestillinger om menn også henger igjen, og at mannen forventes å klare all motstand uten å klage eller uttrykke smerte. Aller best er det tilsynelatende å late som om fenomenet kvinnevold ikke eksisterer. Jeg har selv opplevd massive og aggressive motreaksjoner for å aktualisere temaet, selv fra de stemmene i samfunnet som vanligvis fremstår som svært opptatt av å belyse sosial urett. Det har vært både passiv og aktiv motstand mot at jeg bruker ytringsfriheten min til å belyse temaet. En fortielse jeg ikke har opplevd maken til. Hvis det er snakk om empati, er den slående selektiv.

Men hovedvekten av den moderne forskningen viser jo med ganske stor tydelighet at voldsutøvelse skjer fra begge kanter. Men vi tyr oftere til å bagatellisere vold mot menn samtidig som vi står på barrikadene for vold mot kvinner. Dette skjeve synet har forsking.no skrevet om i sin artikkel "Vold mot kvinner er tragedie - vold mot menn er komedie" fra 2015. https://forskning.no/2015/01/vold-mot-kvinner-er-en-tragedie-vold-mot-menn-er-komedie

Det paradoksale her er at krisesentrene stadig blir møteplass for voldsutsatte menn. Igjen spør jeg, Hvor gikk menn som fikk bank av kona si før de fikk tilgang til krisesentre?

BUFDIR- Rapporten "den mannlige smerte" fra 2017 samler en rekke forekomstudier av partnervold fra de nordiske landene. Rapporten viser at andelen menn og kvinner som opplever mindre alvorlig fysisk vold er likt fordelt mellom kjønnene.  I all hovedsak tyder funnene på at menn og kvinner er jevnbyrdige på partnervold.

Rapportens nyeste forekomststudie fra Norge (Thoresen og Hjemdal, fra 2014) viser at 17,1 % av mennene oppga å ha vært utsatt alvorlig eller mindre alvorlig fysisk partnervold, mot 17,2 % av kvinnene.

For de som har opplevd kontrollerende adferd, er tallene 31,6 % av mennene, og 30,7 % av kvinnene. Mennene som er intervjuet informerer om at de har vært utsatt for systematisk vold over flere år. Disse mennene forteller om at den psykiske volden de har opplevd kjennetegnes gjennom mange krenkelser, trusler og lovnader om direkte og indirekte sanksjoner, der barn kan bli brukt som maktmiddel.

Flere menn jeg har pratet med etter min VG-kronikk forteller om ødeleggelser av eiendom, samværssabotasje og trakassering. En rekke krenkende ord rettet mot kropp og personlighet. Flere unnlater å anmelde volden for å skåne barna. Noen i denne kategorien anmelder ikke av frykt for å ikke bli trodd. Mange er redde for å bli mistenkeliggjort eller latterliggjort. De passer jo ikke inn i den rollen som hjelpeapparatet har definert for voldsofre. Så de holder ut og gjør det de tror partneren ønsker for å holde husfreden. BUFDIR-rapporten snakker om en latent trussel om sabotasje av foreldreskap og omsnuing av voldsforholdet, som et viktig argument flere av mennene bruker når de forklarer hvorfor de ikke tok opp volden med familieterapeuter.

 

Enkelte menn med innvandrerbakgrunn er redde for å bli marginalisert eller miste oppholdstillatelse. Deres syn på vold fra kvinner er også mer komplekst. Dette fører til at de sjeldnere søker hjelp. Rapporten oppgir at hele 59,1 % av mennene som hadde opplevd mindre alvorlig vold fra partner ALDRI hadde snakket med NOEN om voldshendelsene, mot 21,9 % av kvinnene (dette fra Thoresen og Hjemdal-studien). Det virker som om voldsutsatte menn risikerer alt for mye ved å fortelle om det de blir utsatt for. De som har fulgt meg en stund, vet hva jeg selv har risikert ved å ta opp temaet.

 

Noe av det viktigste BUFDIR-rapporten setter fokus på, er de særegne voldsformene som rammer menn. Omsnuing er nok det viktigste begrepet som rapporten tar opp. Kort fortalt er omsnuing å fremstille seg selv som offer, for å skjule egen voldsutøvelse. Omsnuing er avhengig av gammeldagse kjønnsforestillinger for å lykkes, og her stiller generelt menn mye svakere enn kvinner. Menn opplever rett og slett at deres kvinnelige partnere automatisk blir trodd, og ukritisk tildeles offerrolle uten spørsmål. Omsnuing er et skjult våpen kvinner og noen menn bruker for å få overtak over partneren eller eksen. De kvinnene som bruker denne metoden snur om hele situasjonen og forteller verden noe helt annet enn hva som virkelig har skjedd. Dette kan skje ubemerket fordi vi i samfunnet har definert kvinnen som mer utsatt, og legitimerer dermed vold mot menn. Selv ser jeg den store reaksjonen som kommer etter å ha skrevet om vold mot menn. Trusler om massemobilisering, sinte telefoner, trakassering og utestengelse er noen av hersketeknikkene som er brukt mot meg og andre som vil belyse denne siden av saken.

 

Det har også blitt sagt av individer som definerer seg selv som feminister at de syns at mitt fokus på menn bagatelliserer kvinners utfordringer. Det er for meg uvirkelig å være en feminist og ha slike tanker. Feminismen for meg handler om likeverd, likestilling og like rettigheter. Dersom vi nekter menn retten til å være sårbare, retten til å være ofre, og retten til å føle seg krenket så har vi jo ikke likestilling. Vi tviholder heller på en permanent forestilling om at kvinner er den svake kjønn og menn er sterke. Disse forskrudde kjønnsrollene står sterkt i strid med den feminismen jeg står for.

Med alt dette i bakhodet, er det ikke vanskelig å forestille seg det skjulte omfanget av vold mot menn. Satt på spissen, har vi et samfunn som oppfordrer menn til å ikke søke hjelp, og som derav gir kvinner et slags lidelsesmonopol. Dette kan selvfølgelig misbrukes som en slags blankofullmakt til voldsutøvelse fra kvinner, da de automatisk blir sett som ofre.

Dersom menn uansett forhåndsdømmes, finnes det få incentiver for å bryte ut og søke hjelp. I dette ligger kanskje noe av forklaringen bak at 3 av 4 selvmord er menn. Kan man ikke få hjelp, holder man ut til man ikke holder ut lenger. Det må gis  lik støtte og hjelp til ALLE voldsutsatte, uansett kjønn, legning, etnisitet eller identitet. Selv om dette sannsynligvis vil falle tungt for brystet for alle de som er godt fornøyde med de gammeldagse kjønnsforestillingene.   

 

Fra å være indoktrinert lite barn til religionkritisk voksen

Året er 1996, etter kort runde med familiegjenforening kom jeg endelig til Norge. Det var veldig stille i Norge i forhold til kaoset i mugadishu, nesten ingen snakket i munn på hverandre. De respekterte hverandre, og ventet på tur i køer, samtaler og i butikken. Nordmenn virket veldig tolerante, til og med naive. Enkelte voksne rundt meg snakket åpent om hvordan de lurte systemet, og latterliggjør den dag i dag systemet som de anser som for lett og naiv. Nav, den delen av systemet mange Somaliere mestrer før de kommer til riket, de vet hva de gjør, hvordan de gjør det og når de skal gjøre det, selv de ansatte mestrer ikke systemet like godt som enkelte Somaliere. I Norge var guttene respektfulle, de plystret ikke etter jentene, jentene gikk ut på gata med korte bukser og kjoler uten å bli antastet. I Norge lo de mye, de hadde til og med et ord for dette. "Kose seg"

 Her kunne jeg faktisk trives, fordi individualisme sto høyt på prioriteringslisten, kollektivisme som jeg var vant med var forbeholdt innvandrere i Mugadishu, der var jeg ikke lenger. Det var ikke lenger klankultur rundt meg. Det passet jo ikke en selvtenkende og nysgjerrig individualist som meg, så jeg ble jo tiltrukket av den norske "egoismen" Jeg følte meg hjemme i Norge umiddelbart. 

Strømdal barneskole var flott, vi hadde fokus på samhold og inkludering. Vi hadde til og med en lærer fra Somalia som kunne lære oss morsmål. Heldigvis var denne læreren sekulær og åpen som person, så jeg slapp ytterligere indoktrinering slik jeg hadde fra koranskolen. Som forøvrig var ledet av en analfabet med voldelige tendenser. En mann uten dannelse, utdannelse eller moral, som styrte timene med vold mot barna og vold mot vesten i sin undervisning. Vesten var fienden, islam var feilfri, og vi var islams soldater, soldater som lyttet blindt på sin øverste leder, uten spørsmål, uten refleksjon, bare lytt og handle deretter. Slik mange koranskoler fungerer i dag.

I Norge møtte jeg Sara, en av mine første dager på skolen. Dette var min inngang til integrering, der Sara på inngangsporten til alt det jeg nyter i dag. Nemlig frihet, individualisme, selvrefleksjon og ytringsfrihet. Av Sara lært jeg at gris var godt å spise, foreldre kunne utfordres og til og med kjeftes litt på. Jenter hadde selvbestemmelse over egen kropp, og seksualitet var ikke noe å skamme seg over. For den nysgjerrige, kunnskapstørste jenta var dette midt i blinken. Jeg ville være norsk. Punktum. Jeg skulle bli norsk, fordi å være norsk var å være fri, selvstendig og rolig.  Jeg ville på skiturer, fjellturer, og feire jul. Jeg ville glede meg til julekalendere, påskefrokost, og 17 mai. Jeg ville være russ, utagere som ungdom, og få venner av motsatt kjønn.

Tenårene kom, det gjorde problemene også, der identitetskrisen slo til på fult. Der skillen mellom meg og det somaliske miljøet ble så stort, uholdbart stort, at jeg valgte full assimilering en periode. Det vil si at alt av kultur, religion og tilhørighet ble lagt bort for en periode. Jeg følte meg ikke vel i eget miljø av flere grunner.

1) Vold mot barn er imot alt det jeg sto for og står for, den autoritære og voldsomme reaksjonen mot sårbare individer er også i strid med menneskerettighetene. En pedagogisk tilnærming har mye bedre virkning over tid, men psykisk og fysisk vold setter sine spor.

2) Religion er noe privat, ikke noe som hindrer deg i arbeid, møte med andre og integrering i det samfunnet du har kommet til. Virkelig hårreisende å se hvordan det norske samfunnet godtar og tilrettelegger for at noen ikke vil jobbe med gris, alkohol eller det motsatte kjønn. Jeg fatter ikke hvordan et helt samfunn kan være så naive og mangle ryggrad, og bøye seg for slike ønsker. Dette er ofte religiøse krav, men Norge har frigjort seg fra religion. Hvorfor bøye seg for en annen religion?

3) Jeg ble introdusert for filosofi og det endret nok mitt syn på religion, tro det utfordret den indoktrinerte hjernen min. GUD ER DØD, er en av de første filosofiske setningene jeg husker fra min ungdomstid, og det satt sine spor.

Fredrich Nietzsche åpnet på mange måter opp en lukket del av hjernen min, og Socrates åpnet den andre delen. Hvordan skulle jeg nå tro på eventyr om jomfrufødsler, helvete og himmelen, straff og evig brann på kroppen? Dette føltes haram å lese, men samtidig som det føltes godt og vondt, til og med befriende, men mest av alt, jeg hadde lysten til å vite mer, fordi i motsetning til religion, så var det svar i filosofien. Disse svarene kom av å filosofere, reflektere og grave etter rasjonelle svar. For meg var det ikke noe særlig rasjonelle svar i religion. Men det var trøst og samhold.

Filosofien og vitenskapen sier jo sitt, GUD ER DØD. Gud døde med fremveksten av sekulærismen, Gud døde med kunnskap, Gud døde med vitenskap, Gud døde med individualisme. Og der sto jeg alene med store tanker, 17 år gammel, og selverklært filosof, uten noen filosofer i nærheten, og alene med disse store tankene om frihet. Og skam, skammen over å ikke kunne være en ærbar jente, en religiøs og lydig jente sneik seg inn på. Jeg var en vantro, jeg vanæret familien min, jeg skuffet miljøet, men viktigst av alt. Jeg har snudd ryggen til den allmektige Allah, hva skal det bli av meg nå? Jeg kommer til å brenne i helvete. Uten tvil.

Så jeg bestemte meg for å prøve religion igjen, det var for ensomt å være en frittenkende individualist, men det gikk ikke så bra, mine tanker og betraktninger ble stemplet som blasfemiske, og jeg sto utenfor ringen igjen. Der jeg egentlig hører hjemme, der jeg trives veldig godt i dag, egentlig er jeg svært takknemlig for alle koranlærere som kastet meg ut av koranskolen for å stille blasfemiske spørsmål som ?Er Gud dame eller mann?? Hvorfor er homofili ulovlig i islam? Kan to menn kysse? De nektet meg svar men de gjorde meg trygg på en ting, og det er en fritenker ånd som meg ikke kan være i et kollektivistisk og religiøst miljø. Vi blir kvalt, vi blir blottet for kreativitet, frihet må vi ha, for å kunne tenke og reflektere. 

Yte for å nyte

Rasisme stemplet har haglet, det samme har beskyldningene om blasfemi, rasismestemplet er vel ikke helt ufortjent, hvis vi skal gå ut ifra kriteriene for å stemple andre som rasist, nazist og høyreekstremist.. Mulige forklaringer kan være at jeg har holdninger og meninger som strider mot snillismen og blind tro på multikulturalismen. Det har sine ulemper, og det ser vi uten tvil når reportasjer om æresvold, kulturrehabilitering, voldtekter av yngre barn, arrangert ekteskap, sterk sosial kontroll og æreskultur.  Skolene på Stovner der gitter og vakter er normalt syn, ungdommene som vandrer rundt på tøyen uten mål og mening. I en artikkel  leste jeg at 30% av de som mottar sosialhjelp var innvandrere. En annen artikkel Aftenposten publiserte leste jeg at 60% av barna som bor på Grønland  lever i fattigdom. Fersk rapport slår fast dette. Å påpeke dette er i mange tilfeller nok til å bli kalt rasist, og mange vegrer seg for å påpeke helt åpenbare utfordringer knyttet til bydeler der innvandrere dominerer. 

Det er også mange som forsøker å jukse seg til ufør eller sykmelding, også har vi de som er på trygdesvindel ruten, hva så med de som jukser til seg sosialstønad? Integreringen av innvandrere med somalisk bakgrunn har mislykkes på mange områder, men det er fortsatt håp, og jeg håper at regjeringen lærer av sitt naboland. Jeg ser fra mitt realistiske ståsted hva vi har foran oss, fra mitt perspektiv er det et økende problem med ukontrollert innvandring uten noen konkrete krav og forventninger, men det er jo ikke snilt å si slikt, så rasist er ditt navn ok, Shurika?

Det er overhodet ikke riktig at jeg fronter en farlig assimileringsideologi slik en ung mann påsto. Det er heller ikke riktig at jeg vil frata mennesker retten til å tro. Du må gjerne tro på tannfeen, julenissen eller en jomfrufødsel. Men når det gjelder å delta i storsamfunnet bør alle være nøytrale. Kampen om å gjøre hijaben feministisk, fri og moteriktig har irritert meg lenge. Kampen om å lage seg små parallellsamfunn har irritert meg enda mer. Jeg står for en ide og tanke, der religion ikke skal praktiseres i det offentlige rom.

Jeg står for en ide og tanke der det faktisk MÅ til delvis eller helt assimilering av enkelte. Kontrastene mellom en svært religiøs somalisk dame og det norske samfunnet er veldig stor. Her må det en del til før hun både blir integrert og bidrar til samfunnet. Jeg ser ingen poeng i å støtte moskeer med penger, heller ikke synagoger, buddhistiske templer eller kirker. Folk må tro på det de vil, men det skal de altså betale for selv. Jeg setter også stor pris på det sekulære samfunnet vi bor i og ønsker ikke at det skal endres på noe måte. 

Jeg er kvinne, født fri

Jeg er kvinne og jeg er født fri, ingen religiøse eller kulturelle stempler ved ankomst fra min mors mage. Likevel blir jeg og andre gjennom hele livet fortalt hvordan vi skal leve og hva som er riktig. I normal forstand er ikke dette oppsiktsvekkende fordi vi mennesker er avhengig av å bli korrigert, veiledet og sosialisert slik at vi kan leve et normalt liv.

Intet samfunn kan overleve uten sosial kontroll og dette trenger vi for å ikke falle fra hverandre som samfunn. I mange tilfeller havner vi også i et område som heter sosial konformitet i frykt for å bli avvist eller falle utenfor felleskapet. Dette trenger vi til en viss grad for å påvirke hverandres handlinger, holdninger og fellesverdier. Ofte er grunnen til konformitet frykt for avvisning der vi rett og slett tilpasser oss istedenfor å bli avvist. Det er jo en stor innebygd frykt. Å ikke passe inn i felleskapet, mens en stor ønske er å få plass i felleskapet og bli akseptert. Det er her min største utvikling som menneske har skjedd, der jeg har lagt mitt behov for å bli akseptert av miljøet til side, og holder nå fokus på kampen mot sosialkontroll.

Sosial kontroll vil si i et sosiologisk perspektiv at du blir utsatt for styring, makt, innflytelse, indoktrinering og manipulering.

Den formen for kontroll jeg snakker om er langt mer omfattende og den dukker opp på alle områder i livet. Dette blir også så forankret i vårt liv at hvert eneste valg blir tatt for felleskapets beste. Hvem er dette viktige felleskapet ? Jo, de er familien, naboene, miljøet svigerfamilien og alle andre som kan bli berørt av din ære. For din ære, den er familiens ære og den må ikke under noen omstendigheter bringe familien skam. Til og med skam som ikke er din, som overgrep der du er 100% uskyldig. Hvem er det du tror at du er som går rundt og frister menn med din utseende og væremåte ? Dekk deg til kvinne, disse stakkars mennene klarer ikke å beherske seg selv når du lar håret slenge rundt slik. SKAM DEG

Og til deg som går rundt og tror hun kan gifte seg med hvem hun vil. Vet du ikke at din far, onkel, bror og til og med nabo vet bedre enn deg når det kommer til valg av partner ? Og kom ikke her å si at du er lesbisk eller homofil. Med religion som unnskyldning skal vi nå diskriminere deg, håne deg og frata deg dine grunnleggende rettigheter. Det at vi bor i et sekulært land har ingenting å si, vi får lov til å holde på uten noe form for sanksjoner og det er det vi har tenkt til å gjøre!

Denne kontrollen kjennetegnes av gjentagende hån, voldstrusler, utestengelse, sladder, bebreidelser og psykisk vold. Med andre ord, det krever enormt mye å stå i slike situasjoner samtidig som du forsøker å integrere deg i det samfunnet du lever i som med all sin rett også har sine forventninger til deg.

For å redusere dette, så trenger vi hjelp til å faktisk se problemet. Vi trenger ikke flere som velger å grave hodet ned i sanden for å late som ingenting. Ei heller de som er så redde for rasismestemplet at de velger å ikke bry seg. Det er jo forståelig at noen er redde for dette stemplet, det blir jo flittig brukt når bedre argumenter uteblir eller når noen kommer altfor nær sannheten. Du er verken rasist eller islamhater hvis du ønsker at de som kommer hit skal integreres.

Det er deres oppgave å integrere seg i det samfunnet de har kommet til, og ikke det samfunnet. Det finnes garantert flere løsninger på dette, men et av dem kan være å sette krav til de som kommer hit. Ordentlig og god opplæring i norske verdier og hva det vil si å leve i fritt demokratisk land der vi er opptatt av enkeltindividet og dets rettigheter framfor det kollektive hensynet

 

Feminist som faen ( Først publisert i klassekampen 08.03.2017)

Denne teksten har jeg sendt og publisert i klassekampen 08.03.2017

Feminist som faen

Som barn og ungdom i Norge fikk jeg ofte høre at gutter var to ganger så verdifulle som jenter og ved for eksempel fordeling av arv fikk jenta automatisk halvparten. Store avgjørelser måtte tas av ekte mannfolk, og ikke av svake kvinner og skulle en kvinne først ta avgjørelse så måtte hun få assistanse av sin bror, mann, far, onkel og til og med fetter eller en fremmed. Dette var så langt unna de observasjonene jeg hadde gjort meg i barndommen i Somalia da bestemor var dronningen, og en viktig figur å lytte til og øverst på hierkiet. Mamma var den vi gikk til for å få råd, den som visste alt og den sterke figuren som kunne fjerne all smerte. Jeg gledet meg til å bli stor og mektig og ta over verden med all den selvtilliten og kunnskapen jeg fikk av de to dronningene i mitt liv.

Alle historiene jeg fikk servert var om brødre og søstre som lekte sammen i harmoni uten noe form for undertrykkelse av jenter der min mor klatret like høyt som sine brødre og var med på rampestrekene. Jeg fikk nok en feminist vennlig oppdragelse helt ubevisst og det kan være forklaringen på hvorfor det var så vanskelig for meg å innrette meg etter en verden der jeg skulle spise restene etter en mann eller sitte hjemme og la meg bli forsørget mens jeg poppet ut unger.  

Alt dette ble endret med krigen og introduksjon av en helt annen kultur som jeg ser i dag blir verre og verre og den har så klart mange tatt med seg til vesten. Den kontrollen jenter opplever, der menn og andre viktige personer fysisk og psykisk fjerner deres frihet er helt uholdbar å være vitne til. Møte med Norge var preget av at menn og kvinner satt på forskjellige avdelinger ved forsamlinger og kvinner var uten tvil den svake kjønn.

Det er ikke helt uvanlig at ved begravelser eller andre arrangementer sitter jenter og kvinner på lite trangt kjøkken og deler den maten som ikke skal ut til mennene som sitter ute i stuen og blir servert på en sølvfat. Det er heller ikke uvanlig at kvinnen sitter bakerst i bilen og hvilken som helst mann sitter foran for å illustrere at plassen hennes er alltid bakerst

Små gutter sitter foran sine mødre fordi de er mer verdt enn den kvinnen som har født dem? Disse situasjonene og opplevelsene gir sterk budskap til jenter i alle aldre og det lærte dem etter hvert å godta den kjønnsforskjellen og heller være imot feminismen som en trussel mot den tradisjonelle rollen som de anser som en tryggbane. Denne indoktrineringen varte en god stund hos meg og jeg har i mange år kjempet mot «skjellsordet» feminisme.

I dag er ikke ordet feminisme et skjellsord for meg men frihet, like muligheter og kontroll over eget liv, kontroll over egen kropp, avgjørelser og uendelige muligheter. Som mor til tre gutter forplikter jeg meg selv til å oppdra dem som likeverdige feminister som til enhver tid verner om feminismen og kjemper mot undertrykkelse av kvinner og jenter.

Helt til slutt vil jeg utfordre Solberg, Listhaug og co til å bevise at de bryr seg om likestillingen og hjelpe minoritetsjenter til å rive seg løs fra denne umenneskelige behandlingen. Hvis dere mener at jenter og gutter er like mye verdt så må dere ta til motmæle og gjøre noe med de mange moskeer som praktiserer denne kjønnsfordelingen og alt negative den bringer med seg. På den måten blir skillen mellom dem og oss enda mindre og ordet likestilling blir en del av hverdagen til disse jentene og ikke bare noe som er forbeholdt de frie heldige jentene i vesten.

Les mer i arkivet » Januar 2018 » November 2017 » April 2017