hits

Fra å være indoktrinert lite barn til religionkritisk voksen

Året er 1996, etter kort runde med familiegjenforening kom jeg endelig til Norge. Det var veldig stille i Norge i forhold til kaoset i mugadishu, nesten ingen snakket i munn på hverandre. De respekterte hverandre, og ventet på tur i køer, samtaler og i butikken. Nordmenn virket veldig tolerante, til og med naive. Enkelte voksne rundt meg snakket åpent om hvordan de lurte systemet, og latterliggjør den dag i dag systemet som de anser som for lett og naiv. Nav, den delen av systemet mange Somaliere mestrer før de kommer til riket, de vet hva de gjør, hvordan de gjør det og når de skal gjøre det, selv de ansatte mestrer ikke systemet like godt som enkelte Somaliere. I Norge var guttene respektfulle, de plystret ikke etter jentene, jentene gikk ut på gata med korte bukser og kjoler uten å bli antastet. I Norge lo de mye, de hadde til og med et ord for dette. "Kose seg"

 Her kunne jeg faktisk trives, fordi individualisme sto høyt på prioriteringslisten, kollektivisme som jeg var vant med var forbeholdt innvandrere i Mugadishu, der var jeg ikke lenger. Det var ikke lenger klankultur rundt meg. Det passet jo ikke en selvtenkende og nysgjerrig individualist som meg, så jeg ble jo tiltrukket av den norske "egoismen" Jeg følte meg hjemme i Norge umiddelbart. 

Strømdal barneskole var flott, vi hadde fokus på samhold og inkludering. Vi hadde til og med en lærer fra Somalia som kunne lære oss morsmål. Heldigvis var denne læreren sekulær og åpen som person, så jeg slapp ytterligere indoktrinering slik jeg hadde fra koranskolen. Som forøvrig var ledet av en analfabet med voldelige tendenser. En mann uten dannelse, utdannelse eller moral, som styrte timene med vold mot barna og vold mot vesten i sin undervisning. Vesten var fienden, islam var feilfri, og vi var islams soldater, soldater som lyttet blindt på sin øverste leder, uten spørsmål, uten refleksjon, bare lytt og handle deretter. Slik mange koranskoler fungerer i dag.

I Norge møtte jeg Sara, en av mine første dager på skolen. Dette var min inngang til integrering, der Sara på inngangsporten til alt det jeg nyter i dag. Nemlig frihet, individualisme, selvrefleksjon og ytringsfrihet. Av Sara lært jeg at gris var godt å spise, foreldre kunne utfordres og til og med kjeftes litt på. Jenter hadde selvbestemmelse over egen kropp, og seksualitet var ikke noe å skamme seg over. For den nysgjerrige, kunnskapstørste jenta var dette midt i blinken. Jeg ville være norsk. Punktum. Jeg skulle bli norsk, fordi å være norsk var å være fri, selvstendig og rolig.  Jeg ville på skiturer, fjellturer, og feire jul. Jeg ville glede meg til julekalendere, påskefrokost, og 17 mai. Jeg ville være russ, utagere som ungdom, og få venner av motsatt kjønn.

Tenårene kom, det gjorde problemene også, der identitetskrisen slo til på fult. Der skillen mellom meg og det somaliske miljøet ble så stort, uholdbart stort, at jeg valgte full assimilering en periode. Det vil si at alt av kultur, religion og tilhørighet ble lagt bort for en periode. Jeg følte meg ikke vel i eget miljø av flere grunner.

1) Vold mot barn er imot alt det jeg sto for og står for, den autoritære og voldsomme reaksjonen mot sårbare individer er også i strid med menneskerettighetene. En pedagogisk tilnærming har mye bedre virkning over tid, men psykisk og fysisk vold setter sine spor.

2) Religion er noe privat, ikke noe som hindrer deg i arbeid, møte med andre og integrering i det samfunnet du har kommet til. Virkelig hårreisende å se hvordan det norske samfunnet godtar og tilrettelegger for at noen ikke vil jobbe med gris, alkohol eller det motsatte kjønn. Jeg fatter ikke hvordan et helt samfunn kan være så naive og mangle ryggrad, og bøye seg for slike ønsker. Dette er ofte religiøse krav, men Norge har frigjort seg fra religion. Hvorfor bøye seg for en annen religion?

3) Jeg ble introdusert for filosofi og det endret nok mitt syn på religion, tro det utfordret den indoktrinerte hjernen min. GUD ER DØD, er en av de første filosofiske setningene jeg husker fra min ungdomstid, og det satt sine spor.

Fredrich Nietzsche åpnet på mange måter opp en lukket del av hjernen min, og Socrates åpnet den andre delen. Hvordan skulle jeg nå tro på eventyr om jomfrufødsler, helvete og himmelen, straff og evig brann på kroppen? Dette føltes haram å lese, men samtidig som det føltes godt og vondt, til og med befriende, men mest av alt, jeg hadde lysten til å vite mer, fordi i motsetning til religion, så var det svar i filosofien. Disse svarene kom av å filosofere, reflektere og grave etter rasjonelle svar. For meg var det ikke noe særlig rasjonelle svar i religion. Men det var trøst og samhold.

Filosofien og vitenskapen sier jo sitt, GUD ER DØD. Gud døde med fremveksten av sekulærismen, Gud døde med kunnskap, Gud døde med vitenskap, Gud døde med individualisme. Og der sto jeg alene med store tanker, 17 år gammel, og selverklært filosof, uten noen filosofer i nærheten, og alene med disse store tankene om frihet. Og skam, skammen over å ikke kunne være en ærbar jente, en religiøs og lydig jente sneik seg inn på. Jeg var en vantro, jeg vanæret familien min, jeg skuffet miljøet, men viktigst av alt. Jeg har snudd ryggen til den allmektige Allah, hva skal det bli av meg nå? Jeg kommer til å brenne i helvete. Uten tvil.

Så jeg bestemte meg for å prøve religion igjen, det var for ensomt å være en frittenkende individualist, men det gikk ikke så bra, mine tanker og betraktninger ble stemplet som blasfemiske, og jeg sto utenfor ringen igjen. Der jeg egentlig hører hjemme, der jeg trives veldig godt i dag, egentlig er jeg svært takknemlig for alle koranlærere som kastet meg ut av koranskolen for å stille blasfemiske spørsmål som ?Er Gud dame eller mann?? Hvorfor er homofili ulovlig i islam? Kan to menn kysse? De nektet meg svar men de gjorde meg trygg på en ting, og det er en fritenker ånd som meg ikke kan være i et kollektivistisk og religiøst miljø. Vi blir kvalt, vi blir blottet for kreativitet, frihet må vi ha, for å kunne tenke og reflektere. 

Yte for å nyte

Rasisme stemplet har haglet, det samme har beskyldningene om blasfemi, rasismestemplet er vel ikke helt ufortjent, hvis vi skal gå ut ifra kriteriene for å stemple andre som rasist, nazist og høyreekstremist.. Mulige forklaringer kan være at jeg har holdninger og meninger som strider mot snillismen og blind tro på multikulturalismen. Det har sine ulemper, og det ser vi uten tvil når reportasjer om æresvold, kulturrehabilitering, voldtekter av yngre barn, arrangert ekteskap, sterk sosial kontroll og æreskultur.  Skolene på Stovner der gitter og vakter er normalt syn, ungdommene som vandrer rundt på tøyen uten mål og mening. I en artikkel  leste jeg at 30% av de som mottar sosialhjelp var innvandrere. En annen artikkel Aftenposten publiserte leste jeg at 60% av barna som bor på Grønland  lever i fattigdom. Fersk rapport slår fast dette. Å påpeke dette er i mange tilfeller nok til å bli kalt rasist, og mange vegrer seg for å påpeke helt åpenbare utfordringer knyttet til bydeler der innvandrere dominerer. 

Det er også mange som forsøker å jukse seg til ufør eller sykmelding, også har vi de som er på trygdesvindel ruten, hva så med de som jukser til seg sosialstønad? Integreringen av innvandrere med somalisk bakgrunn har mislykkes på mange områder, men det er fortsatt håp, og jeg håper at regjeringen lærer av sitt naboland. Jeg ser fra mitt realistiske ståsted hva vi har foran oss, fra mitt perspektiv er det et økende problem med ukontrollert innvandring uten noen konkrete krav og forventninger, men det er jo ikke snilt å si slikt, så rasist er ditt navn ok, Shurika?

Det er overhodet ikke riktig at jeg fronter en farlig assimileringsideologi slik en ung mann påsto. Det er heller ikke riktig at jeg vil frata mennesker retten til å tro. Du må gjerne tro på tannfeen, julenissen eller en jomfrufødsel. Men når det gjelder å delta i storsamfunnet bør alle være nøytrale. Kampen om å gjøre hijaben feministisk, fri og moteriktig har irritert meg lenge. Kampen om å lage seg små parallellsamfunn har irritert meg enda mer. Jeg står for en ide og tanke, der religion ikke skal praktiseres i det offentlige rom.

Jeg står for en ide og tanke der det faktisk MÅ til delvis eller helt assimilering av enkelte. Kontrastene mellom en svært religiøs somalisk dame og det norske samfunnet er veldig stor. Her må det en del til før hun både blir integrert og bidrar til samfunnet. Jeg ser ingen poeng i å støtte moskeer med penger, heller ikke synagoger, buddhistiske templer eller kirker. Folk må tro på det de vil, men det skal de altså betale for selv. Jeg setter også stor pris på det sekulære samfunnet vi bor i og ønsker ikke at det skal endres på noe måte. 

6 kommentarer

Robert Moseby

18.11.2017 kl.16:05

Bravo!

Per Daniel

18.11.2017 kl.16:26

Dette du gjør er nok litt større enn hva folk flest klarer å fatte og ta inn over seg.

Finn Olav Øverbø

18.11.2017 kl.17:53

Veldig bra skrevet. Jeg tror du har gjort det mange skulle ønske de turte å gjøre. Men det er lettest å følge flokken. Kun de sterke velger å gjøre det du har gjort

Hild Fagerli

21.11.2017 kl.06:57

Dette er en flott dame som tar opp et viktig tema. Er så enig - særlig det med at all religion er en privatsak!

Bjarne

22.11.2017 kl.00:54

Det er mennesker som deg som fortjener fredsprisen. Hadde alle tenkt og filosofert som deg, hadde vi hatt fred på jord. Synd ingen av våre politikere forstår det.

Svein

26.11.2017 kl.23:59

Kjempefint, ærlig og kraftig. Tusen takk

Skriv en ny kommentar

Shurika A . Hansen

Shurika A . Hansen

3, Kongsberg

Samfunnsengasjert sosiologi student med brennende engasjement for likestilling. I denne bloggen skal jeg ta opp temaer som sosial kontroll, æreskultur og integrering .

Kategorier

Arkiv